Gjenåpningen av kulturlivet – et mulig moderne ættestup?

Suecia 3-049 ; Ättestupa

Helsedirektoratet har nylig godkjent en veileder for musikkøvelser, og i den forbindelse har det nå blitt åpnet for at musikkgrupper bestående av inntil 30 personer kan møtes og øve sammen innendørs. Jeg har finlest veilederen, og på tross av at det i praksis mange steder vil bli umulig (og dermed ikke tillatt)  å gjennomføre samlinger slik veilederen skisserer, er jeg ikke beroliget. Jeg vil argumentere for at nettopp en slik, i mine øyne prematur, gjenåpning vil, ikke bare kunne bidra til økt smitte i samfunnet, men også kunne ødelegge fellesskap og inkludering som vi har bygget opp i det frivillige kulturlivet gjennom generasjoner.

 Knutepunktet

Organiserte musikkaktiviteter samler mennesker på tvers av alder, livssituasjon, yrke, helsetilstand, øvrige interesser, sosiale miljøer, og i noen grad geografi. De som deltar har en musikkinteresse til felles, og mange reiser langt for å møte likesinnede, som de ikke omgås ellers i uken. Det forekommer selvfølgelig også i noen grad at arbeidskolleger og vennegjenger som også omgås ellers på fritiden deltar i samme musikkgruppe, men i all hovedsak er det ikke snakk om bedriftskor eller ensembler knyttet til f.eks. skoler, bo- eller behandlingsinstitusjoner. Det er kulturelle veikryss, eller bensinstasjoner, om du vil, der både Jørgen Hattemaker og kong Salomo tanker. I disse tider, hvor barnehage- og skolebarna skal organiseres i faste kohorter og grupper, og oppfordres til i liten grad å leke med barn utenfor kohorten på fritiden, virker det merkelig at det skal åpnes opp for en bred variasjon av musikkgrupper på inntil 30 personer.

Ikke livsnødvendig

Argumentene for å åpne opp skolene og barnehagene for de yngste barna (og kun for dem) har gått på at de i liten grad blir syke, og at de kanskje ikke utgjør en like stor risiko for å spre smitte som eldre personer. Samtidig har man argumentet om den store samfunnsnytten, ved at foreldrene får gå på jobb, og at sårbare barn slipper å bli isolert hjemme. Ingen av disse argumentene kan anvendes på noen av mine kor. Vel er det gøy og helsebringende å synge i kor eller spille i et ensemble, men det er ikke helt livsnødvendig, og det dreper ikke virus. Det er et enormt paradoks, at mens skoleelever og studenter fra 5. klasse og oppover må holde seg hjemme, skal Gud og hvermann, kun for moro skyld, møtes til lystig samling i store grupper, på inn- og utpust. Det er klart vi savner det, det må være lov å si. Men jeg kan, som sagt, ikke forstå at det skal være livsnødvendig, ikke målt opp mot livsnødvendigheten av å beskytte helsevesenet mot overbelastning, samt sårbare individer i befolkningen og deres pårørende mot påkjenningen som følger med et skremmende sykdomsforløp og, potensielt, en pinefull død. Skal vi virkelig risikere å uthule effekten av den store dugnaden hele samfunnet vårt har bidratt til, og som så mange fortsatt bidrar tappert til?

Alle spiller på én kam?

Du er sikkert klar over at det er forskjellig fremgangsmåte når man spiller på forskjellige instrumenter. Likevel er det utarbeidet én veileder for alle musikkøvelser, og det er åpnet opp for samme gruppestørrelse og avstand, enten man spiller gitar, klarinett eller man synger. Med inntil 30 deltakere og to meters avstand kan man nå gjennomføre musikkøvelser innendørs. Her er det noe som skurrer for meg. Antallet 30 virker i seg selv voldsomt, når småskolen ved gjenåpning skal operere med kohorter på 15, eller tilsvarende lærernormen. Forutsetningen om at to meter er tilstrekkelig avstand, hviler blant annet på antagelsen om at koronaviruset bare smitter ved dråpesmitte, og tar ikke høyde for scenarioet om at ørsmå dråper kan bli hengende i luften i såkalt aerosolform.

Den magiske tometersregelen er også en forutsetning for den mye omtalte smittestopp-appen, som også dette nyskisserte øvelsesregimet lener seg på. Det vil si at dersom du, mot formodning, skulle ha blitt smittet på mer enn to meters avstand (eller kortere eksponering enn 15 minutter), vil du ikke bli varslet av appen.

Et av mine kronargumenter er imidlertid den tilsynelatende manglende sensitiviteten for at det kan være forskjellig smitterisiko knyttet til forskjellige aktiviteter. En foreløpig simuleringsstudie åpner for at buffersonen rundt folk som jogger, sykler og endatil går, bør være større enn for personer som står stille. Det har med strømninger i luften å gjøre. Blåsing i instrumenter kan vel også tenkes å flytte på noe luft? Det gir rom for å spekulere videre. Er det nå helt sikkert at det utsondres like lite (eller mye) smitte om man spiller trompet som fiolin? I det veldig tragiske (og kanskje ekstreme) tilfellet fra Skagit County, hvor 2/3 av koret ble smittet og to døde, ble det tatt forholdsregler, men likevel spredte smitten seg. En forsker spekulerte, i den forbindelse, i om det å synge i seg selv kan produsere aerosoler som gjør at smitten kan henge i luften og bevege seg lengre i rommet.

I det følgende vil jeg problematisere noen praktiske sider ved musikkutøvelse som jeg mener er relevante i koronasammenheng. Norsk Kulturskoleråd har ennå ikke kommet med sin veileder, men de har allerede antydet, ganske klokt, at det kan måtte komme egne punkter i retningslinjene for undervisning av spesifikt sangere og blåsere. Det høres fornuftig ut, gitt at koronaviruset smitter via luftveiene.

Kunsten å spille (trygt)

For å konkretisere litt hvorfor dette kan være relevant, vil jeg først ta klarinetten som eksempel. Et elskelig og populært instrument i treblåserfamilien. Med sin myke, innsmigrende klang og håndterlige format, er den yndet av så vel den store Mozart, som av mange unge korpsmusikanter. For å få den fine lyden, er det (i tillegg til iherdig øving) noe hokuspokus med at de fukter flisen, gjerne ved å legge den i munnen, før og etter den blir håndtert med hendene, de samme hendene som… Ja, du skjønner kanskje hvor jeg vil hen. Dette kan bli trøblete, både for aspiranter og for erfarne musikere.

Så har vi messingblåserne. Disse skal, ifølge veilederen, være omhyggelige med å samle opp kondens. Kondens er et fint ord for væske som samles opp i krummelurene i instrumentene. Mye av det er vann fra utåndingsluft som kondenserer på innsiden av det forholdsmessig kaldere instrumentet. Bittelitt av det er sikkert spytt som følger med i dragsuget. Og enda mindre bittelitt av det, kan være bakterier og virus. Kondensen tømmes ved at noen av bøylene (se for deg en komplisert kringle) fjernes og tømmes for vann som har samlet seg opp, eller den blåses ut gjennom en magisk ventil, som (treffende nok) kalles «spyttventil». Da jeg studerte musikk for et Herrens tiår siden, var det ikke uvanlig praksis å tømme (eller søle) kondens på gulvet i øvingsrommene. De aller fleste tørket nok samvittighetsfullt opp etter seg, men én og annen sklitakling for den påfølgende studenten som skulle bruke øvingsrommet etterpå, hendte. Slikt foregår sikkert ikke lenger i landets musikkliv – jeg er sikker på at dagens blåsere ikke bare tørker opp, de desinfiserer også den tørkede overflaten. Deretter kaster de tørkepapiret i Helvetes eget forbrennningsanlegg, og spriter hendene.

Nå kommer jeg til bjelken i mitt eget øye – sangerne! Hvor ofte har jeg vel ikke gjort meg skyldig i å instruere korsangerne eller sangelevene mine: «Mer luftstrøm! SPYTT konsonantene! Tydeligere artikulasjon! Det skal REGNE spytt så publikum kjenner det på bakerste rad!» (Ja, det føles unektelig litt teit å se dette på trykk nå…) Dette er (tro det eller ei, for dere som aldri har satt deres ben på en korøvelse) ikke uvanlig metodikk. Likevel problematiseres det ikke med étt eneste ord i veilederen. Nevnte jeg oppvarmingsøvelsen som går «Bffffrrr!!!!!» *lett duskregn*?

Mulig risikabelt – unektelig unødvendig

«Det er vel nettopp derfor det er kommet en smittevernsveileder for musikkøvelser», kan man jo argumentere nå. Og det er fullt mulig at tiltakene beskrevet i veilederen, kombinert med litt sunn fornuft (og kanskje en liten dose griseflaks) er alt som skal til for at det blir både trygt og helsefremmende å avholde musikkøvelser igjen. Kan godt hende. (Hvis vi har nok sprit.) Men om det IKKE er slik, dersom det ikke er trygt, og gjenåpningen av denne delen av samfunnet leder til at noen blir smittet, noen syke, noen kanskje dør, og vi mister kontroll på smitten, er det en høy pris å betale for dem som sitter igjen med regningen. For alt vi vet, kan det til og med være våre egne kor og korps som mister verdifulle medlemmer til koronaen, og hvem skal da synge og spille på 17. mai i fremtiden? Aspirantkorpsene og barnekorene? «Sorry, den astmatiske dirigenten døde ut i 2020.»

Jeg setter det, unektelig, på spissen. Men så lenge de mulige kostnadene dersom eksperimentet går galt, er så høye, mener jeg vi plikter å spørre oss om berettigelsen til det vi velger å prioritere. I klartekst: Hvor mange døde er en korøvelse verdt? 1? 0,1? 0,01? 0,00001? Ingen?

Så lenge de eldre skolebarna fremdeles ikke er tilbake på skolen, må man kunne anta at det fremdeles er gode grunner til å utvise stor forsiktighet. Det hadde da vært lurt å gi også dem en sjanse til å komme tilbake til skolen, før man prioriterer å skusle bort godt smittevern med fritidsaktiviteter?

Redde fellesskapene

Nå må man ikke av mine mange innvendinger forledes til å tro at jeg er en sur kjerring som hater musikk eller musikkøvelser, snarere tvert imot. (Det ville dessuten vært upraktisk, gitt at jeg har viet livet mitt til å jobbe med nettopp musikk.) Jeg er inderlig glad i musikk, og i særdeleshet i det allsidige, frivillige musikklivet av flinke (og mindre flinke) amatører som finner sammen og skaper fellesskap, magi og mening i hverdagen. Nettopp dette vil jeg beskytte.

Tanken om at vi skal ivareta fellesskapene våre ved å vende tilbake til dem, er, uten tvil, velment. Mange frykter kanskje hva som skal bli igjen av koret eller korpset dersom nedstengingen blir langvarig.

Min bekymring er derimot at det kan være nettopp nå, dersom man gjenåpner for tidlig, at man risikerer å svekke disse fellesskapene. Dette kan særlig bli et gigantisk «ættestup» for mange kor, på den ene eller den andre måten. Ikke nødvendigvis ved at deltakerne blir smittet og dør av covid-19 – det ville vært virkelig tragisk, men ved at de selv føler seg tvunget til å slutte. Det er ikke til å komme vekk fra at en stor andel av dem som synger i kor, er godt voksne mennesker, som i kraft av sin alder eller andre omstendigheter befinner seg i risikogruppene, eller er pårørende til noen i risikogruppene. Disse bør i særlig grad unngå unødvendige aktiviteter og arenaer som kan gi økt smitterisiko. Heldigvis vil ingen bli tvunget til å gå på kor, men man kan jo se for seg at en del nå vil føle seg tvunget til å slutte. Om f.eks. alle i risikogrupper, de over 60 år, ansatte i helsevesenet eller andre skal handle ansvarlig og holde seg vekk, mens resten av koret øver, kan dette bli veldig trist. Til nå har vi i det minste vært sammen om ikke å kunne samles. For dem som ikke kan eller vil ta del i åpningen nå, vil antagelig terskelen bli mye høyere senere, dersom de føler de har falt av lasset i mellomtiden, mens de andre har øvd og hatt et fellesskap. Av hensyn til alle, mener jeg derfor at vi må klare å være solidariske. Vi klarer å holde oss i skinnet, en stund til. Det skylder vi vel dessuten alle skoleelevene, studentene og arbeidstakerne som har ofret mye allerede? Kan vi ikke bare kalle det en lang sommerferie, og sende hverandre noen fine ord og lydklipp, kanskje til og med bruke muligheten til å lære å beherske digitale verktøy? Hvem vet, kanskje får vi bruk for det vi lærte om digitale arbeidsformer i løpet denne tiden, når vi i en lys og smittefri fremtid vil promotere koret, fremtidige konserter og dele online?

Det som er så fint med det frivillige musikklivet, er at det er inkluderende, noe det ikke vil bli dersom man åpner nå. Kor og korps vil bli forbeholdt de unge, sterke og friske. I tillegg kan mange dirigenter føle seg presset til å gå på jobb, for nå foreligger ikke lenger et yrkesforbud. Køen av dristigere/yngre/friskere dirigenter som står klare til å ta over pinnen, kan også presse frem at dirigenter går med på ting de ikke ønsker. Personlig har jeg svært høy terskel for å avlyse en øvelse. Koret er viktig, for både meg og de andre deltakerne. For mange blir det nesten som en ekstra familie, som følger dem gjennom tykt og tynt. Musikk, mestring og fellesskap gjør godt for sjelen, og korsangens helsefremmende effekter er etter hvert godt dokumentert. Man vil finne lignende effekter rundt andre typer ensembler. (Selv har jeg en drøm om å spille i trekkspillorkester en dag, når alt dette er over.)

Men dette vil jeg ikke være med på. Det frivillige musikklivet er for viktig for folkehelse og livskvalitet til at vi skal risikere å kverke det med en forhastet gjenåpning.