Krøplingøya

Å bli syk har for meg vært en veldig nyttig opplevelse. Ikke en hyggelig opplevelse, men antagelig sunn, på sitt perverse vis. Omtrent som tran. Smaker pyton – veldig sunt.

På sin ondskapsfulle (eller kanskje bare likegyldige) måte, har sykdommen gitt meg mye tid. Den har selvfølgelig lagt beinharde føringer for hva jeg IKKE får bruke tiden min på, omtrent som et effektivt pornofilter, men det finnes smutthull. For eksempel har jeg fått en raus kvote til å utforske hvilke kirketonearter de forskjellige hanene våre galer i. Ikke mange andre som forsker på akkurat dét, tenker jeg. = verdifull kompetanse.

Bilde av hane.
Lydisk.

Når ressursene plutselig blir så ekstremt knappe, blir prioriteringer desto viktigere. Hva skal jeg bruke mine 20 minutter på i dag? Vaske klær, eller snakke med barna? Ringe til NAV? Jeg har alltid visst at jeg har en prioriteringsliste over hva som er viktigst i livet mitt. Men nå eier jeg denne listen, på en helt annen måte. Den er min, og den er god. Det er et slags verdiregnskap. (Klapp på skulderen.)

Jeg har selvfølgelig hatt god tid til indre dialog, og har nok blitt mange hakk visere, men jeg har også hatt tid til å fordype meg i analyser av andre, mer eller mindre nyttige ting:

Jeg har nærmest blitt en ekspert på TV-serier. Særlig har det i den senere tiden blitt produsert mye i disse tre kategoriene: «Krim på de britiske øyer med kronisk dårlig vær og kjempetreg og tynn handling», «Den nye nordiske krimmen – bestialitet og samer», samt «Det moderne kostymedramaet – med retrointeriør og seksuelle tabuer». Om noen skulle være interessert i en utvidet analyse, med mye vekt på strømninger i vignettmusikken – nøl ikke med å ta kontakt. Eller, enda bedre: Om noen TV-produsenter der ute gidder betale for at jeg på 20 minutter koker sammen et bedre oppkok enn det gnålet de ellers bruker – ring meg, døgnet rundt!

Rom for refleksjon, ettertanke og faglig fordypning er vel og bra, men det er omtrent som med tran og Zalo; en teskje er nok. Man bør slippe å drikke en hel flaske på én gang. Særlig av Zalo. Om man likevel er så uheldig å befinne seg alene i åpen båt uten årer, på et hav av Zalo og tran, og det blåser opp til storm, gjelder det å speide etter fyrlykter.

Én som er fin å se på (for du må nok nøye deg med å se på den – det er jo ikke som om du kommer deg til land uten årer), er lykten for de gjenværende, kanskje uante ressursene. Den er fin. Funkler som en liten stjerne – det er nesten så man kunne hengt den på juletreet. I det svake skimmeret fra fyrlykten, klarer du akkurat å få øye på et hemmelig, vanntett rom i båten din. Du åpner luken, og inni der ligger en sudoku-bok og en lommelykt. Ingen blyant. Det er nå opp til deg hvordan du vil bruke de nyoppdagede ressursene dine.

Tegning av øy med fyrtårn. Små lys langs vannkanten.

Et annet sted på havet ditt, nesten ute ved horisonten, lyser en annen fyrlykt du kan få øye på, på en liten, steinete øy. Men det er noe annet som lyser opp der ute også. Langs stranden er en rad av lanterner, og de som holder dem, er alle de som har drevet rundt i båtene sine som deg, til de strandet på den øya. Noen av dem mangler førlighet eller lemmer, noen ser helt friske ut. Noen har doktorgrader, noen av dem har godt humør. Noen av dem skal dø, noen av dem er elsket. Til felles har de et lite lys som skinner, på tross av begrensningene deres. Krøplingøya er kanskje en steinete øy, langt ute i havet, men den har forbausende god internettforbindelse, og mange gode hoder. Hver tirsdag har de sangkveld. Du bestemmer deg for å padle med de verkende armene og siste kreftene du har. Når du på mirakuløst vis skylles i land på stranden, lærer du at flere av dem har hatt dårligere årer enn deg, og en dag, om ikke så lenge, kommer kanskje en båt som vil skysse deg inn til fastlandet igjen.

Det er ikke alle som er Stephen Hawking, og det er ikke alltid trøstefullt å tenke på ham heller, selv om det noen ganger hjelper, og bidrar til en realitetsorientering. Men ser man rundt seg, vil man kunne begynne å se krøplingene blant oss, synlige som mindre synlige. Og ressursene. Og dem er det faktisk mange av, selv om de ikke akkurat er dem vi håpet på.

Hvem vet, om jeg ikke kommer meg av Krøplingøya med det første, tar jeg kanskje en dag en doktorgrad i modale hanegal?