Angrende syndere

Jeg var ti år gammel, og satt utenfor kapellet og hylgråt av frykt og raseri, fordi noen hadde sagt at alle barna måtte gå til skriftemål. Heldigvis hadde jeg misforstått alt. En snill prest kom og trøstet meg. Det ble til en hyggelig opplevelse.

Etter jeg har publisert dette innlegget, skal jeg be mannen min om unnskyldning. For det er nemlig han veldig flink til. (Ikke rart det, så mye galt som han gjør.)

Smilende mann holder frem død sei.
Gjør mye galt. Her: Drap.

Noen ganger står mannen min opp tidlig om morgenen og lever et hemmelig liv, mens resten av familien sover. Jeg håper selvfølgelig fremdeles, etter alle disse årene, at han vasker klær, går ut med hunden, betaler regninger og lager egg og bacon til oss, men det er stort sett ikke det han bruker tiden på. Det mannen min gjør i all hemmelighet, er noe han etterpå må be om unnskyldning for.

Bilde av egg og bacon med kryss over
Ikke egg og bacon.
En ting som kjennetegner de mest angrende synderne, er at de ofte angrer sent, men når de først angrer, angrer de veldig. Omtrent som arkitektene og ingeniørene bak Det skjeve tårn i Pisa. Allerede etter én etasje, gikk det opp for dem at bygget var veldig skjevt. Likevel fortsatte de med byggingen i åtte etasjer og 199 år, til det var ferdigstilt som et av verdenshistoriens latterligste byggverk i året 1372. Av en eller annen merkelig grunn er det svært vanskelig å finne navnene på disse arkitektene og ingeniørene.

En av de første gangene jeg så akkurat hvor flink mannen min er til å legge seg langflat, var den gangen det gikk opp for ham at det er galt å lure fellesskapet. Han var i alder et sted like før midten av tjueårene, og hans prefrontale cortex var akkurat i ferd med å bli moden. Han hadde i flere år unnlatt å betale NRK-lisens, og da lisenskontrolløren kom på døren, slapp han billig unna med en liten løgn om at TVen var ny, og at det var en ren forglemmelse. NRK lot seg lure, men det gjorde ikke den gryende samvittigheten. Etter noe mer tid, slo den plutselig en dag ned i ham som en bombe. Han ringte til lisensavdelingen og tilsto sin brøde. De humret godt, og sa at det var i orden, så lenge alt var på stell nå. Men dette var ikke nok for den bortkomne sønn. Han ønsket å betale mer. Gjøre opp for de to årene han urettmessig hadde tafset og diet ved fellesskapets bryst. Han tryglet desperat, men NRK var urokkelige i sin nåde. Slukøret måtte han til slutt ta til takke med Statskanalens tilgivelse.

"Den bortkomne sønns hjemkomst" av Rembrandt

 

Det lille samtalen min med presten for 22 år siden åpnet døren til selvransakelsens sorger og gleder; den indre samtalen: Er det noe i samvittigheten min nå som lugger? Om det er, hva vil jeg gjøre med det?
Og jeg som hadde trodd at skriftemålet var en straff man måtte ta, fordi man hadde vært slem, med den urimelige antagelsen hengende over, om at alle har vært slemme. I stedet fant jeg at det var en mulighet til å få et mer positivt syn på meg selv. Skriftemålets utgangspunkt var, overraskende nok, det gode i menneskene.

Syndene jeg (helt frivillig) fant den dagen som tiåring, var ganske små. Noen av dem, var ikke å regne som ordentlige synder engang; også det var greit å erkjenne. De verste kunne jeg be om tilgivelse for, til den det gjaldt, og så var alt i orden.

Unnskyld!
Alt i orden.

Ikke alle synder er like små. Det finnes synder som er så skrekkelige, at ingenting kan gjøres godt igjen. Kanskje synes tilgivelse helt uoppnåelig, men det finnes en annen verdi i skriftemålet. For i selvransakelsen finner synderen sin egen lengsel etter å være god. Selve marmorgulvet i «god på bunnen.» Forsvinner det, er man temmelig fortapt.

Nå kommer kongstanken min: Skriftemålet trenger, slik jeg ser det, ikke være begrenset til en katolsk, kristen eller religiøs skikk. Det burde være pensum i alle menneskers liv. Det kan gjerne foregå ved hjelp av et medmenneske med taushetsplikt, enten en profesjonell, eller en venn du kan stole på. Det kan også helt fint være en samtale mellom en ærlig deg og en lyttende deg. Alle mennesker trenger en arena for sjelelig opprydning. Alle trenger håp. Passfotoautomatene rundt om der hvor folk ferdes og reiser, burde byttes ut med skriftestoler. Vi trenger ikke flere fotografier av oss selv. Vi trenger ikke flere reiser. Det er innsiden vi trenger å reise i og se på.

Jeg frafalt katolisismen, men opplevelsen med skriftemålet, gjenstår for meg som et av mine store øyeblikk av katarsis. Gid jeg kunne oppleve det litt oftere. Jeg er nemlig litt feig.

Det er ikke mannen min. Her er et avisutklipp fra den gangen han ba statsministeren om tilgivelse:

Faksimile av Bygdebladet: Elias Hasle fekk snakke med Erna Solberg og seie sorry for at han nesten sprang ho ned for to år sidan.
«Eg er lei for at eg nesten sprang på deg [for to år sidan], slik at både du og livvakta fekk ein støkk.»
Når det kommer til å si unnskyld, er jeg som katten. Evig suveren, og om man så mye som hever et øyenbryn til den over noe den har gjort galt, går den bare fornærmet sin vei, som om det var du som hadde forbrutt deg mot den. Hunden, derimot, krymper seg. Gjerne før du har sagt noe, mens den står der med pølsesnabben i munnen.

Brun labrador med store, spørrende øyne.
Angrende synder. (Dvs., han ser ikke så veldig angrende ut, for han hadde ikke gjort noe galt, og jeg hadde ikke hjerte til å være slem.)

Dersom å be om tilgivelse er det som skal til for å komme til himmelen, er jeg sikker på at både mannen min og hunden kommer til himmelen.

«Pøh! Himmelen finnes ikke!» sier du kanskje.

himmel med skyer og sol
Finnes ikke.

Jeg synes også det er vanskelig å se for meg et liv etter døden. Men for meg er ikke dette så viktig. Rett og galt er like rett og galt, enten himmelen er der eller her. Vi kan stort sett bare oppleve étt øyeblikk av gangen. For meg kan du gjerne velge; Himmelen på jorden, og/eller himmelen i himmelen. Bare ikke velg helvete, er du snill. Det har en tendens til å skape dårlig stemning.

Maleri av helvete, hvor mennesker tortureres og kokes i stor gryte.
Dårlig stemning.

Men hva er det mannen min gjør for noe galt om morgenen?

Jo, han, den beinharde ateisten, sitter og spiller spill på den kristne barnesiden superblink.no. Der kan man, i tillegg til dagens sudoku og «Dyremix», blant annet finne: «Hjelp den lamme med å komme til Jesus», «Finn krybben», «Peters fiskefangst», «Ordjakt – syndefallet» og mange morsomme quizer om bibelske temaer så vel som misjon.

Men hva er så galt med dette, rent bortsett fra at det er skadelig for imaget hans? Jo: Han spiller til han kommer øverst på highscorelistene! Og det er jo litt råttent gjort mot alle barna, som siden jo egentlig er ment for. Så derfor sender han innimellom en mail til administratorene, hvor han forklarer at han er voksen, tilstår sin synd, ber om tilgivelse, og spør om de kan fjerne ham fra toppen av listene. (Igjen.)

Også gode mennesker er avhengige av kontinuerlig selvransakelse for å opprettholde godheten. Det er ikke alltid selvransakelsen alene er nok, men den er første skritt. Noen ganger må man kanskje også sende en mail. I tillegg kan det være lurt å prøve å unngå å gjøre de samme feilene om og om igjen. Om man likevel feiler gjentatte ganger, får vi håpe at det kristne budskapet i superblink-spillene er nok til å frelse ens svarte sjel.

Og så får vi håpe at pave Frans har rett; at både hunden og katten kommer til himmelen.