Min tilståelse

Det er få unge i dag som vet hvilket år Oddvar Brå hoppet etter Tommy Wirkola, og de fleste har absolutt ingen erindring om at Sven Nordin spilte i «Død snø».

Det er heller ikke så rart.

Et glass med vann
Død snø.

Vi som var der da snøen døde, husker kanskje livet før internett og mobile og smarte telefoner kom, men de færreste av oss ville vært dem foruten i dag.

Bortsett fra meg.

Mumifiserte katter
Noen veldig gamle søte katter.

 

Du som kanskje er tjue eller tretti år eldre enn meg, bare rister på hodet nå. Du som er litt yngre enn meg, datt av ved mumiene.

Doktor, jeg er nostalgisk!

Og jeg er hardt angrepet. Når jeg ser kastanjetrær, hører jeg musikk. Jeg liker å bruke mange kommaer. Jeg synes Erik Bye er noe ganske nær drømmemannen (Ikke rart – han skrev jo viser, hadde båt, og fylte TV-studioet sitt med søte dyr!). Jeg ser på Filmavisen, Fjernsynsteateret og Derrick, og synes bryllupet i Kana er en riktig underholdende historie. Og jeg er glad i kongefamilien.

Erik Bye
Drømmemannen?

Det verste er at det har vart lenge. Jeg kan huske å ha stabbet rundt i Ruinparken i Oslo, lenge før jeg kunne si «ruin» – det var lettere å si «ujin», med gåvogn og lekespade, og jeg gravde rundt ruinmurene med den lille spaden min, i håp om å finne noen spennende potteskår, en hule, eller kanskje (uhyre sjeldne) middelalderske fossiler! Den lille gåvognen min var fylt med kastanjer jeg hadde samlet. Min største drøm var å få bygge et laftet stabbur en dag. (Det vil si, nest etter drømmen om at Mozart skulle komme tilbake, og bli min hemmelige bestevenn.) På ungdomsskolen kom jeg ofte for sent til timen etter storefri fordi jeg hadde sneket meg av gårde på museum. Da jeg ble voksen, tok jeg en utdanning innen klassisk musikk;

Jeg er håpløs.

Colosseum
Kjent ujin i Roma.

 

Og jeg har prøvd å bli frisk. Jeg har skaffet meg jevnaldrende venner, smarttelefon og tujahekk. Jeg prøver å se mest mulig på Leo Ajkic, høre på moderne musikk, og følge med på nyhetene. Grensen går ved kongefamilien – den er hellig.

Kongefamilien
Hellig.

 

Men kanskje er det ikke så farlig likevel?

Når Vårherre en dag i fremtiden ved et uhell ødelegger mikrobølgeovnen sin, prøver å reparere den, men en sommerfugl stryker vingen mot hans bryn, slik at han distraheres og i stedet uforvarende bygger mikrobølgeovnen om til en grusom EMP som utsletter hele vår sivilisasjons moderne teknologiske fasiliteter, da vil ingen lenger le av mannen som kalte internett en flopp.

Da kommer de frem fra buskene, alle de som fremdeles kan kunsten å bygge ein skigard, og som vet at den ikke kan vare evig. De som aldri lærte å bruke nettbank og Vipps, og som har levd i skjul fra inkassobyråene og namsfogden de siste årene. De som stemte på MDG, og tilfeldigvis har fulgt en spennende blogg om bokashi-kompost og urbant landbruk før det ble for sent. Og ulven. Ulven kommer også. Masse ulv. De uler. Og de heldige som kan spille gitar, de setter seg ved leirbålene i solefallet, og vinner alle hjertene som før var Kygos.

Og da, i skumringen, kommer jeg, Sneveig, hvis blogg alle har glemt. (Lik og del mens det ennå er tid.) Og jeg åpner døren, og slipper Kattlaug ut, og mens vinden suser i tujahekken, tenker jeg på våren i Paris, som skal være vakker, men som jeg aldri vil få se, fordi det tar mange uker å reise dit med seilbåt eller hest og vogn (hjulet kan jo ingen EMP ta fra oss). Og da nynner jeg sammen med Jens Book-Jensens udødelige stemme, som for alltid vil leve i hjertet mitt. (Trykk på play.)