Folk som står for nært

En meter er definert som avstanden lys tilbakelegger i vakuum i løpet av 1/299792458 sekund. Det er også den ideelle avstanden mellom to mennesker som samtaler.

Det skjeve tårn i Pisa lener seg vekk fra katedralen.
«Skal det være et mintdrops, signore?»

 

I Norge er denne avstanden grundig nedfelt i folkediktningen.

«Olav sat heime i åtte år.
— Trø meg inkje for nære —
fyrr han ville si mo’eri sjå.
— På vollen dansar mi jomfru.»

Allerede i den første strofen i folkevisa «Olav og Kari» aner vi alvoret. I hele åtte år satt Olav hjemme, og man skulle tro tiden var avstand nok, men nei. «Trø meg inkje for nære» er omkvedet som hamres inn gjennom alle de tiltagende tragiske trettitre strofene. (Merk det skjebnesvangre antallet! For hvilken kjent person levde på jorden i kun trettitre år? Jo, Jesus Kristus. Og hvem fyller trettitre år i 2018? Sneveig.) «På vollen dansar mi jomfru», men det er altså ikke langt nok unna for nordmannen, som i et anfall av fatal nærgåenhet dreper sin hustru. Det hadde nok ikke skjedd om han hadde holdt seg hjemme. Det hadde nok heller ikke skjedd om Olavs mor hadde overholdt en fornuftig avstand til sin voksne sønn og hans ekteskap.

«Trø meg inkje for nære!» sier Kattlaug i den gamle folkevisa.

 

Norsk litteraturhistorie er rik på perler om dette emnet. I Halldis Moren Vesaas’ «Ord over grind» heter det så nydelig:

Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttest titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
fell det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil kome iblant
som no over knastrande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Og nå er kanskje tusenkronerspørsmålet på alles lepper: Hvor finnes denne inste grind? Jo, det skal jeg si dere! Den er nøyaktig en halvmeter unna! En halv meter fra deg til grinda pluss en halv meter fra grinda til meg – det blir én meter, det. Mellom oss er lys og vakuum i nøyaktig 1/299792458 sekund. Er ikke dét koselig, vel?

Selv i barnelitteraturen går det galt når «meter’n» ikke kan overholdes. Fordi Baktus er ubekvem med å bo tett innpå Karius nede i hulen hans, velger han å bosette seg høyt oppe i hjørnetanna. Det går nesten galt; Baktus overlever såvidt, men ser livsverket bli ødelagt av tannlegens herjinger.

Et av hovedproblemene med tannleger, er at de går for nært. Hadde de holdt seg på god avstand, gjerne flere meter, tror jeg færre pasienter ville ha funnet på å bite dem.

Kattunge sitter i plastboks én meter fra boken om Karius og Baktus.
Kattlaug holder korrekt avstand til Karius og Baktus.

Hva kan gjøres?

I Italia finnes, som avbildet lenger oppe, en eh… arkitektonisk representasjon som kan minne oss om de dramatiske konsekvensene som kan følge av krenkelser av det intersubjektive luftrom. Hæ? sier du kanskje. Jo, sier jeg. Kjempeidé! Det er nemlig sjelden noe som er så trist at jeg ikke kan le av Det skjeve tårn i Pisa. Har jeg en riktig dårlig dag, googler jeg kanskje endatil «det skjeve tårn i pizza«. Også dét er ganske moro.  Det skjeve tårn i Pisa ser ut omtrent slik jeg føler meg når noen står for nært. Og akkurat den morsomme tanken hjelper meg litt, skulle jeg være så uheldig å bli utsatt for ufrivillig meterkrymping. Og skulle ikke det hjelpe heller, kan man som en siste utvei prøve tiltaket under:

(Illustrasjonen er lånt fra Hyperbole and a Half. Tusen takk!)